Kan vi slippe offentligheten?

Under oppsummeringen på lørdag ble det etterlyst en diskusjon med utgangspunkt i det Martins i sin innledning kalte «nettets demokratipotentiale», antakelsen om nettet som et i prinsippet åpent medium hvor alle kan ytre seg, delta i samtalen. Litlive ble trukket fram som et tidsskrift som forsøker å nå alle og favne hele bredden i den skandinaviske litteraturen. En vakker, men neppe realiserbar tanke. For viser ikke seminaret selv på flere hindre for en slik «demokratisk, bred offentlighet»: hvordan allerede eksisterende strukturer ordner ytringer og ytringsbetingelser i hierarkier det er vanskelig å unnslippe med mindre man ikke slipper til?

Språkene som ble snakket i seminarrommet var norsk, svensk, finlandssvensk, dansk og engelsk. Og norsk med franskbritisk aksent, svensk med islandsk aksent, svensk med finsk aksent og dansk med færøysk aksent. Og engelsk med norsk aksent, engelsk med svensk aksent, engelsk med finlandssvensk aksent, engelsk med dansk aksent, engelsk med finsk aksent, engelsk med islandsk aksent, engelsk med færøysk aksent, engelsk med nederlandsk aksent, engelsk med fransknorsk aksent og semiotisk svensk. Og jeg kunne fortsatt: engelsk med en finsk aksent som blant annet er preget av en oppvekst i et religiøst hjem hvor det forekom tungetale og en karriere i det finske kommunistpartiet på syttitallet, engelsk med en norsk aksent som blant annet er preget av å ha blitt innlært i en av Norges mer eller mindre bokløse kvadratkilometere og på en dialekt som professor i moderne nordiske språk Finn Erik Vinje en gang rundt nittenåtti kalte «Norges styggeste». Men jeg stopper her.

For å fortsette med de andre, minst like åpenbare, institusjonelle strukturene: noen av oss hadde valgt ut deltakerne blant de påmeldte og strukturert seminarets forløp; noen av oss var tildelt mer taletid enn andre og fikk betalt for det (blant annet jeg); noen av oss kjente hverandre fra før, noen av oss er til og med nære venner; noen få av oss hadde tilgang til bloggen og dermed muligheten til å gi den «offisielle» versjonen av det som hendte, andre av oss ble henvist til kommentarfeltet (nå er det endret på); noen av oss sitter i posisjoner hvor vi i ettertid kan gi den såkalte «brede offentligheten» vår versjon av seminaret; noen av oss er forfattere, med den posisjonen det gir i dette miljøet, mens andre av oss prøver å skrive (og prøvde å lese) tekster vi håper er litteratur, med den usikkerheten det gir i dette miljøet, mens atter andre av oss sitter i posisjoner med makt til å definere noe som viktig eller interessant nok litteratur eller ikke, med de doble følelsene det gir i dette miljøet; noen av oss er trenede seminardeltakere og forelesere, noen til og med profesjonelle; noen av oss representerer sentrale institusjoner, og sist men ikke minst; noen av oss behersket språkene som ble snakket og diskursene som ble brukt langt bedre enn andre.

Hva slags kontekst befant vi oss faktisk i denne helgen? Eller sagt på en annen måte: er det mulig å snakke om demokrati og «offentlighet» uten å samtidig reflektere over de språklige, sosiale og institusjonelle strukturene vi selv befinner oss i som seminardeltakere, redaktører, forfattere og kritikere? Har vi ikke egentlig sittet på Biskops-Arnö i tre dager og snakket om alternativ publisering uten å artikulere hva vi faktisk mener med «alternativ publisering», hvordan denne alternative publiseringen forholder seg til resten av det litterære kretsløpet, hva den gjør med det tekstene utsier og hva tekstene gjør med den? For dette handler vel om mer enn å legge en tekst ut på nettet? Et konkret eksempel: hadde vi forstått Simens problematisering av copyrightsystemet annerledes hvis det var en åpenbar del av dens kontekst at Den norske forfatterforeningen har kjøpt copyrighten til å publisere den på nett i Norge? Jeg hadde i det minste gjort det, som redaktør for et nettidsskrift som juridisk sett er norsk, men i praksis prøver å unnslippe det nasjonale, som ikke praktiserer copyright, har som politikk at det er opp til forfatterne selv om de også vil publisere tekstene andre steder og som nettopp derfor gjerne skulle publisert den i nypoesis kontekst (som fra før av inkluderer Leevis problematisering av det samme systemet). Vil dere forstå den annerledes hvis nypoesi approprierer den fra Forfatterforeningens nettsider, slik at Simen skal kunne få honoraret sitt, enn hvis vi publiserer den parallelt med forfatterforeningen? Eller hvis den bare kan leses på Forfatterforeningens sider? Eller bare på nypoesi fordi Forfatterforeningen ikke vil publisere den parallelt? Eller på papir i Vagant, Vinduet eller OEI? For meg er slike spørsmål akutte, jeg savnet kanskje dem på seminaret.

I sin innledning hevdet Ingmar at ideen om «et nordisk samarbeid» er bygget på en misforståelse. Det samme kan vel sies om invitasjonstekstens automatiske sammenkobling av «alternativ publisering», «litterær innovasjon» og en «ny fellesnordisk litterær offentlighet på nettet». Selv om Martin modifiserte denne automatikken i sin innledning er det i etterkant ganske tydelig at disse tre størrelsene og sammenhengen dem i mellom knapt ble diskutert eller problematisert, men bare med vekslende hell forsøkt praktisert. «Med vekslende hell» fordi det vel ikke var noen av oss som ikke en eller flere ganger under seminaret opplevde at vårt eget språk vanskeliggjorde en forståelsen av og/eller en utveksling med den som snakket. Og da snakker jeg ikke bare om nasjonalspråkene, men om alt fra akademisk begreps- og sitatturnering til kroppsspråk til estetiske preferanser til ikke-kompatible roller til Mara og Sara og de under seminaret navnløse skrivekursstudentenes kupping av den avsluttende diskusjonen (Hva var det egentlig dere sa? Kan vi få lese teksten? Diskutere den? På lik linje med de andre ytringene på seminaret? Selv ble jeg forvirret av en del av det jeg hørte eller trodde jeg hørte, blant annet ting som for meg virket som negative karakteristikker av noen av deltakerne og av seminaret som helhet. I form av litteratur. Muligens hørte jeg feil, kanskje vitner det bare om hvor effektivt det dere gjorde var, hvor godt dere traff. Eller kanskje hørte jeg riktig. Og kanskje gjør ikke det noen forskjell. Opplesningen var uansett en av de mest effektive, og den klart mest demonstrative hersketeknikken som ble praktisert under seminaret. Og var det egentlig meningen?).

Hva jeg vil fram til? Kanskje dette: I mitt hode har både «alternativ publisering» og «litterær innovasjon» med institusjonskritikk å gjøre. Klarte vi, meg iberegnet, i noen særlig grad å diskutere vår egen plass i den litterære institusjonen? Var Mara og Sara og de på seminaret navnløse skrivekursstudentenes kupp og vår egen bevissthet om hvor pinlig det var at vi fortsatte som om ingenting hadde skjedd det nærmeste vi kom?

Er formatet på denne bloggen lite demokratisk? Tvinger det oss til å velge mellom å skrive kort og demokratisk eller skyve andres innlegg ut av synsfeltet? Opponerer dette innlegget mot formatets hersketeknikk, eller vitner det bare om at jeg selv benytter meg av en? Er det noen forskjell?