Poesien er litteraturens mest demokratiske genre. Den er så lett tilgjengelig. Dessverre finnes det en massiv motstand mot å erkjenne dette enkle faktumet, ikke minst i norske medier. Hva betyr egentlig medienes massive motstand mot poesiens tilgjenglighet? Jeg er ikke sikker, men jeg har en anelse.-- I Litlive #49 sier Trond Haugen sitt om sommerens norske poesidebatt og avslører at den største poetry swindle i dag er at vi lures til å tro at man må være ekstraordinær for å lese poesi. Han har også skrevet om Ingrid Storholmen, og ellers skriver Ulf Karl Olov Nilsson om Markis de Sade, Kristine Kabel om Morten Søkilde, Johan Dahlbäck om Daniel Sjölin og Lars Bukdahl om Max Frisch.
Dessuten er Litlives kalender oppdatert med september måneds litterære livearrangementer i henholdsvis Danmark, Sverige og Norge.
Fra 1. september trer Martin Grüner Larsen (N) inn i Litlives redaksjon, som for øvrig består av Annelie Axén (S), Mariann Enge (N), Martin Glaz Serup (DK) og Thomas Nystrøm (DK).
4 comments:
Reaksjon på Trond Haugens tekst i lederartikkel i Klassekampen lørdag:
Poesimafiaen
Klassekampen 08.09.2007
Tom Egil Hverven tom.egil.hverven@klassekampen.no
Kritiker Trond Haugen en brovokter med balltre.
Bokmagasinet har holdt på i ett år. Ukentlig reagerer lesere på det vi skriver og korrigerer synspunkter på sakprosa og skjønnlitteratur. Det er bra.
Men av og til er kritikk vanskeligere å godta. Den kommer ikke til Klassekampen, men publiseres andre steder, gjerne uten sitat eller synlige spor av redelig lesning.
Et eksempel er kritikeren Trond Haugen. På det skandinaviske nettstedet Litlive.no publiserer han rabiate karakteristikker. I en anmeldelse (av Mirjam Kristensens siste bok) skriver Haugen, med henvisning til debatten jeg startet om universalisme i litteraturen i Klassekampen før jul:
[] avisenes iver etter å dreie debattene i inadekvat retning er patologisk, eller det konkrete uttrykket for at dagens medier i stadig større grad ofrer kunnskap, saklighet og ærlighet til fordel for kalkulerte, velregisserte og spissformulerte dumheter, provokasjoner og løgnaktigheter. I vår tid er debatten om saken alltid viktigere enn saken selv.
Haugen mener kanskje å ramme «dagens medier». Lest slik blir sitatet intetsigende, sosialmedisinsk mediekritikk. Haugen glemmer at patologiseringen, de reservasjonsløse anklagene om manglende kunnskap, saklighet og ærlighet, dreier seg om mennesker som skriver. Grove generaliseringer burde i det minste fordre sitater eller begrunnelser. Kall meg gjerne provoserende og dum, men en påstand om «løgnaktighet» kan jo belegges?
Trond Haugen har beveget seg fra å være en forsiktig og snill kritiker til å bli en hardtslående litterær brovokter med balltre. Denne uka går det ut over redaktør Bendik Wold, igjen som innledning til en anmeldelse av en sakesløs kvinnelig forfatter (Ingrid Storholmen). Og nok en gang er lesningen pakket inn i diffus mediekritikk:
Poesien er litteraturens mest demokratiske genre. Den er så lett tilgjengelig. Dessverre finnes det en massiv motstand mot å erkjenne dette enkle faktumet, ikke minst i norske medier. Hva betyr egentlig medienes massive motstand mot poesiens tilgjenglighet? Jeg er ikke sikker, men jeg har en anelse.
Hva Haugen har en anelse om, blir ikke særlig klart i avsnittene som følger. Hans påstander er dårlig belagt i Wolds tekst og i debatten som fulgte. Tvert om bekrefter Haugens artikkel Wolds teser.
I engere kretser har jeg av og til fleipet med at det finnes en «poesimafia», innforståtte kritikere og poesilesere som holder seg med estetiske regler vi andre ikke fatter. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli alvor før jeg leste Trond Haugens tekster på Litlive.no.
«Det er ikke vanskeligere å forstå Steinar Opstad enn det er å forstå barnesangen 'Bro, bro brille',» hevder han. Hva betyr det? Blir Goldberg-variasjonene av Johann Sebastian Bach lettere å forstå fordi de inneholder et sitat av melodien til «Bro, bro brille»? Eller skal vi heller håpe at Opstads poesi, i likhet med Bachs musikk, blir forståelig og kritisk anerkjent etter hvert?
Gjerne for meg. Jeg har gjort flere forsøk på å lese, men synes ærlig talt ikke Opstads poesi har vært «lett tilgjengelig» til nå. Og jeg mener det er et problem for kritikken at så få lesere av Opstad er i stand til å gjøre rede for hva de har lest, og hvilke standarder de vurderer etter.
I noen år forsøkte jeg nokså forgjeves å lese Rune Christiansens dikt. Kanskje jeg er dum, men først da han begynte å skrive romaner gikk det opp for meg hvor stort forfatterskapet er. Og jeg tror Christiansens unike litteratur kan nå enda flere i romanform (se ukas hovedsak).
Det kan Haugen og andre selvfølgelig være uenig i. Men hva med å lese det jeg skriver og respondere på det?
Haugen svarer i dag:
Bro, bro brille
Klassekampen 12.09.2007
Trond Haugen trondhgn@yahoo.com
I kommentaren «Poesimafiaen» i Klassekampens bokmagasin på lørdag (8. og 9. september) karakteriserte hovedanmelder Tom Egil Hverven undertegnede som en rabiat brovokter med balltre.
Bakgrunnen er et par anmeldelser jeg har skrevet for det skandinaviske nettstedet litlive.no, og hvor jeg ifølge Hverven har kommet med generell, rabiat og intetsigende kritikk av litteraturdebattkulturen i dagspressemediene.
Jeg skal ikke si noe om likevekten i Hvervens kommentar, bare minne om at det eneste jeg har kritisert er medienes - som selvfølgelig er skribentenes - tendens til å forvandle interessante debatter om for eksempel universalisme i litteraturen eller poesiens krise, til stigmatiserende antydninger om at kvinner skriver mindre universelt enn menn, eller om at dagens poesi forutsetter lesere med en privilegert sosial posisjon og følgelig er antidemokratisk.
Det er avvisningen min av poesiens antidemokratisme som har fått det til å gå i stå for Hverven i lørdagens kommentar. Det som provoserer ham mest er denne påstanden: «Det er ikke vanskeligere å forstå Steinar Opstad enn det er å forstå barnesangen 'Bro, bro brille'». Påstanden bekrefter, ifølge Hverven, at det finnes en poesimafia som består av «innforståtte kritikere og poesilesere som holder seg med estetiske regler vi andre ikke fatter».
Enten ser ikke Hverven ironien eller så har han ikke lest «Bro, bro brille». Begge deler er like ille. Jeg har aldri sagt at det er lett å lese «Bro, bro brille».
La oss lese den kjente og kjære barnesangen sammen:
Bro, bro brille.
Klokka ringer elleve!
Keiseren står på sitt høyeste slott,
så hvit som en and,
så sort som en brann.
Fare, fare krigsmann!
Døden skal du lide.
Den som kommer aller sist,
skal i den sorte gryte.
Det er mange av oss som liker dette diktet godt. Den eldste sønnen min, for eksempel, elsker det. Han holder seg knapt nok med estetiske regler vi andre ikke fatter. Han er to år. Men dersom jeg skal forsøke å utlegge diktet og forklare hva det er som gjør det så fint, så havner jeg fort i forlegenhet. Fra lydleken i første linje - hva betyr det egentlig? - til den urovekkende trusselen overfor den som kommer aller sist. Hva slags gryte er det snakk om og hva er det egentlig som skjer? Jeg vet ikke. Men det funker hver gang vi leker den.
Favorittlinjene mine er de forferdelige «Fare, fare krigsmann! / Døden skal du lide.» Ikke fordi diktet setter ord på det vi er i ferd med å glemme angående norske krigshandlinger i dag, nemlig at krig alltid innebærer en risiko for å lide døden. Ikke heller fordi diktet oppfordrer krigsmannen til å møte døden med hevet hode. Nei, jeg liker dem først og fremst fordi diktets jeg i og med denne bydende imperativen, setter seg selv i en posisjon av makt, autoritet og myndighet som gir trusselen en effekt av å både være reell og umiddelbart forestående. Jeg vet godt at den ikke er det, men hver gang jeg leser diktet eller hører sangen, så kjenner jeg uroen foran en skjebnesvanger hendelse, avgjørelse eller dom.
Hvervens kommentar, som i og for seg er et sympatisk forsvar for Klassekampens bokredaktør Bendik Wold, er forstemmende. For han ser ikke at det er han selv og Wold som bekrefter vår tids fordommer om poesien.
Dersom vi hadde vurdert barnereglene med samme strenghet som Bendik Wold vurderer samtidspoesien, det vil si alt som er vagt er forstandsstridig metafysikk, så hadde vi måttet avvise en rekke av våre fineste barneregler som elitistisk, antidemokratisk litteratur. Inkludert «Bro, bro brille».
Dersom det hadde eksistert en poesimafia som holdt seg med estetiske regler vi andre ikke fatter, så ville det vært ubegripelig om denne poesimafiaen gjorde alt den kunne for å undergrave den antidemokratiske forestillingen om at det finnes regler for lesningen av poesi. Dersom Hverven hadde lagt vinn på å undersøke min kritikervirksomhet, ville han ha sett at jeg alltid har avvist at det finnes regler og kriterier for de utvalgte.
Jeg beklager Wold og Hvervens utspill i Klassekampen. Jeg beklager at Hverven konsekvent hører det motsatte av hva jeg sier.
For det er ikke elitisme å påpeke at det er vanskelig å forstå «Bro, bro brille». Det blir først elitisme i det øyeblikket jeg ber andre la være å synge sangen fordi de ikke skjønner den, eventuelt vente til de har tilegnet seg de estetiske reglene de foreløpig ikke fatter.
Det er heller ikke elitisme når den danske folkeminneforskeren Henning Frederik Feilberg i en sammenliknende filologisk studie sporer barnesangen tilbake til middelalderen, og dermed viser oss bakgrunnen for at diktet er vanskelig å forstå. Men det er definitivt elitisme når vi forteller andre at det ikke er noen vits i å prøve, og holder tilbake informasjon om at Feilbergs bok finnes på biblioteket eller på nettet, og at den er tilgjengelig for alle som måtte ønske å finne ut mer om «Bro, bro brille».
Det faktum at det finnes mange som ikke ønsker å lære mer om hva en barnesang betyr, forvandler ikke dem som ønsker å gjøre det til en mafia eller en privilegert klasse. At Wold og Hverven virker totalt ute av stand til å se revnene i egne resonnementer er dypest sett et problem for Klassekampens lesere.
Trond Haugen er kritiker
©Klassekampen
Og Hverven svarer:
*Over alle Hauger*
Klassekampen 14.09.2007
Tom Egil Hverven tomegilh@klassekampen.no
Trond Haugen imøtegår (Klassekampen 12. september) min kommentar i Bokmagasinet (8. september). Men han unnlater å gå inn på mine viktigste innsigelser mot hans nye måte å bedrive kritikk på.
Jeg etterlyste forklaringer på betegnelser som «løgnaktig» eller «patologisk» om tekster jeg og andre har skrevet i Klassekampen. Haugens bruk av disse og liknende uttrykk kalte jeg mafiøs framferd med balltre.
Jeg brukte den spøkefulle betegnelsen «poesimafiaen» om en type kritikervirksomhet som ikke gjør tilstrekkelig rede for hvordan og hvorfor den feller sine estetiske dommer, og gjerne langer ut mot andres syn uten å gjøre rede for referansen.
Men Haugen viker unna. Heller ikke denne gangen oppgir han grunner i form av sitater, men bruker formuleringer så vage og generelle at de bare delvis treffer de vurderingene Haugen har gjort i to artikler i tidsskriftet litlive.no.
Formuleringen i andre avsnitt kan riktig nok tyde på at han nyanserer. Han har tydeligvis lest «interessante debatter om for eksempel universalisme i litteraturen eller poesiens krise». Kanskje gjelder kritikken andre skribenter han ikke gidder sitere? Hva vet jeg? Hvorfor ikke si ting rett ut når du først bruker så store ord, Haugen?
Jeg har sans for retoriske virkemidler. Men ikke slik Haugen turer fram. Han bruker en lang, belærende gjennomgang av barnesangen «Bro, bro brille» til å omgå sine egne bastante og uironiske formuleringer om poesi og lesning, som jeg siterte og reagerte på i kommentaren.
Resultatet er en flytende, uetisk debattstrategi: Kombinasjonen av sterkt nedvurderende adjektiver, ironi og unnvikende manøvrer gjør Haugens posisjon umulig å fastholde lenge nok til at den kan kritiseres. Han forsvinner over alle Hauger.
I min verden er det ikke slik at alle oppfatter ny norsk poesi som like lett tilgjengelig som Haugen beskriver den. Likevel kan vi like og bruke poesien, akkurat som vi kan synge «Bro, bro brille» eller spille av «Goldberg-variasjonene».
Men kritikk dreier seg også om vurdering: Å bedømme noen poeter som gode, andre som dårligere. Med kommentaren om «poesimafiaen» forsøkte jeg å få fram at enkelte kritikere, blant dem Trond Haugen, i for liten grad gjør rede for hvorfor de vurderer enkelte forfattere som kvalitativt bedre enn andre. Haugen er jo, når han ikke bedriver mediekritikk, en god nærleser. Men nærlesingens svakhet er ofte en tilsvarende manglende vilje til eksplisitt å rangere, kanonisere.
Bendik Wold og jeg har, fra forskjellige ståsteder, forsøkt å peke på hvordan poesilesning i Norge også avspeiler maktforhold. Selvfølgelig er vi begge klar over at vi er en del av denne maktutøvelsen, noe vi fra tid til annen forsøker å reflektere over.
Men Trond Haugens utfall innbyr ikke til slik refleksjon. Omgangen med medietekstene han kritiserer, er så løs og omtrentlig at debatten neppe kan berges med ytterligere argumentasjon. Mot slutten leker han antakelig med ironi igjen. Haugen kan ikke for alvor mene at Bokmagasinet ikke anbefaler å lese eller forsøke å forstå poesi eller teori? Hvor er revnene i resonnementet her?
Med sine hypotetiske tvetydigheter Haugen har rotet seg inn i et retorisk villnis jeg ikke ser meg i stand til å rake noen forstand på forholdet mellom poesi og offentlighet ut av. Innlegget ender i merkelige fraser, i bruken av et stort, ordkløverisk uklart «vi», med etterfølgende paternalistisk bekymring for Klassekampens lesere.
Leserne er smartere enn du tror, Haugen.
Tom Egil Hverven er hovedanmelder i Klassekampens bokmagasin
©Klassekampen
Humoristisk kommentar fra sidelinjen:
Brille, brille bro
Klassekampen 15.09.2007
Lotta Elstad lotta_elstad@hotmail.com
Endelig, med kritiker Trond Haugens innlegg i Klassekampen 12. september,
kan poesidebatten bli konstruktiv. Haugen har trukket fram en tekst som
gjør at til og med jeg tør å delta: «Bro, bro brille».
«Det er ikke vanskeligere å forstå Steinar Opstad enn det er å forstå
barnesangen Bro, bro brille,» forklarer Haugen og får sangteksten på trykk
(ettersom anmelder Tom Egil Hverven ikke kan den) med følgende kommentar:
«Det er mange av oss som liker dette diktet godt. () Men dersom jeg skal
() forklare hva det er som gjør det fint, så havner jeg fort i
forlegenhet.»
Dette har vært en tankevekker for meg av to grunner:
1. Jeg har også, som Haugen, alltid likt Bro, bro brille (antakelig først
og fremst fordi jeg, om jeg tør si det selv, alltid, selv som barn, har
vært uvanlig flink i den, også i dragkampen på slutten), men jeg innser at
jeg muligens har sunget den litt feil:
Bro bro brille
klokka den står stille
Keiseren står på sitt høyeste slott
ser ut som en mann
slår ut som en brann
Hare Hare Krishna
døden skal du nyte
den som kommer aller sist
skal i den sorte gryyy(ikke nå, ikke nå, ikke nå, meeen NÅ!)te
Denne versjonen har imidlertid alltid funket for meg og mine lekekamerater
- hvilket leder til sakens kjerne:
2. Teksten har ikke noe å si i poesien! Det fins ingen hemmelige estetiske
regler bak poesimafiaen taushetsplikt, bare gøyale partyleker og fengende
melodier (unndratt offentligheten). Sånn sett er Opstad-diktene like
udemokratiske, elitistiske, vanskelige, lette og geniale som
nasjonalsangens «furu tverrbitt over landet», Stings «I`m an alien, I´m an
evil alien» og Alanis Morisettes «It´s like radiaaate on your wedding,
hey!» Alltid rom for misforståelser, ingen grunn til forlegenhet:
Partyleker er vanskelige å finne på, men til samtidspoesien foreslår jeg
melodi «I will survive» (Gloria Gaynor). Funker til alt.
Lotta Elstad er student
©Klassekampen
Post a Comment