Jeg vet ikke, jeg klarer liksom ikke helt å komme i krisestemning, til tross for at det slås alarm både her og der.
Nå er det Klassekampens litteraturredaktør Bendik Wold som roper opp om en krise i norsk poesi. I en artikkel i Vinduet med tittelen "Dikt som religionserstatning. Eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?" runder han av slik: "Poesien er en litt merkelig onkel vi møter bare et par ganger i året - vi hadde aldri holdt ut med ham til hverdags, men han løfter stemningen rundt middagsbordet andre juledag, det skal han ha. Da får det ikke hjelpe at han er elitist og antidemokrat. Fest er tross alt fest! Høytid er høytid! Og poesi er poesi."
Vel, hva skal man si... jeg for min del har et ganske hverdagslig forhold til denne merkelige onkelen, men så er jeg vel en slags elitist, i det minste, om ikke akkurat antidemokrat.
Ellers har visst debatten på Kritikers nettsider om krisen i kritikken stilnet, men jeg kom nettopp over et interessant innlegg fra Stefan Kjerkegaard som han har postet på sin egen blogg, her.
18 comments:
Kære Mariann,
Tak for at du linkede mig og for kommentaren. Det er jo en temmelig interessant og påtrængende diskussion, men jeg har på fornemmelsen, at det står mest grelt til mht. lyrikken. Jeg har ikke tal på antal af udgivelser, men jeg er sikker på, at lavede man en opregning, ville man kunne se i hvor høj grad, at antallet af lyrik-udgivelser på de etablerede forlag, i hvert fald i DK, er faldet drastisk inden for de seneste år.
Jo, men igen: dør ting eller forandrer de bare form?
Hej Susanne,
De forandrer vel form. På den anden side: Når lyrikken bevæger sig bort fra de etablerede forlag, bevæger den sig også væk fra et kredsløb, hvor der dog indgik et mindstemål af penge. Til at betale trykkere og administrativt personale og til at prøve (måske) at distribuere udgivelserne.
Den slags ressourcer kan man ikke tage for givet, når man udgiver eller arbejder på et idealistisk lilleforlag. Det er ikke de små forlags skyld, skal jeg straks sige, det er bare sådan, det er.
En af de farer, der ligger i det litterære felt lige nu, er en art afprofessionalisering af den eksperimenterende litteraturs institutioner. I Danmark: En gang var der lønnede deltidsstillinger på de største tidsskrifter, det er der ikke mere. Lønnen for at skrive i Information er stort set ikke steget i 6 år. Paul, som driver LiteraturHaus, er konstant økonomisk presset - og kan (eller vil) derfor ikke altid betale for folks arbejde. Osv.
Man kan også sige det sådan her: En gang - i DK fra tresserne, ca., og fremefter - fungerede de store forlag og andre "kulturbærende institutioner" som en art mæcener for den eksperimenterende litteratur. I Danmark er det som om, at det mæcenat er ved at blive afviklet. Hvem skal så finansiere gildet?
Bendik Wolds artikkel ligger nå her.
Tue,
det er klart at min kommentar var temmelig henkastet og de fakta du refererer til er uomtvistelige. Jeg blev vel blot lidt provokeret af princippet i den her med AK! Det-og-det dør, ingen læser bøger mere, well, så læser de noget andet, så læser folk på net, und so weider. Men nu er Bendiks tekst jo her, så lad os da se nærmere på den.
Klassekampen kjører debatten nå. Trond Haugens og Marte Hukes uttalelser i sakens anledning finnes på nett her, men de øvrige kommentarene finnes dessverre bare i papirutgaven.
(Damn, I får avisen tidligt i Oslo.)
Steinar Opstad med heftig motangrep i en kronikk i dagens KK, under tittelen "Populisten Wold" og ingressen "Klassekampens bokredaktør er fastlåst i ideologiske føringer".
Selvfølgelig ikke på nett, det er simpelthen for dårlig!
Populisten Wold
Klassekampen 08.06.2007
Steinar Opstad steinar.opstad2@chello.no
Klassekampens bokredaktør er fastlåst i ideologiske føringer.
Bendik Wold spiller i sin polemiske artikkel om den norske samtidslyrikken i Vinduet (02/07) på populistiske strømninger som dukker opp med jevne mellomrom her til lands. Det kan virke som at Bendik Wolds kunst- og litteratursyn først og fremst bygger på kravet om folkelighet, leservennlighet og umiddelbar forståelighet når han stempler diktet og diktsjangeren som elitistisk per se. Han utviser også en forakt for diktet som en egen disiplin i det litterære feltet. Det kan virke som at han vil ha mer pølser og campingliv og slang i alle diktsamlinger som kommer ut i Norge - han uttrykker seg som en sterk tilhenger av «muntlighet» i dikt. Først da blir det sving på sakene, for ikke å si «universelt», for å uttrykke meg i tråd med den øvrige sjargongen i Klassekampen for tiden. Summa summarum ender han opp med et kunst- og kultursyn à la Siv Jensen.
Jeg har aldri sett på Bendik Wold først og fremst som en litterat, selv om han saktens kan være det også, snarere som en politisk arkitekt som tilfeldigvis arbeider i landets viktigste venstreradikale avis. Mitt inntrykk er at Wold ikke har noen virkelig nærhet til det feltet han skriver om når han begir seg inn på å gi generelle karakteristikker av samtidslyrikken. Som litteraturprofessor Unni Langås sier i sin uttalelse om saken i Dagbladet søndag den 3. juni, så er det ofte lett å forakte kunst når man ikke har kunnskap om den.
Når dette er sagt: Politisk funderte lesninger som Wold sine er både viktige og nødvendige i norsk litterær offentlighet, og poesiskriving skal ikke være noen fredet foreteelse; også dikt skal leses kritisk - og gjerne med Wolds marxistiskteoretiskinspirerte briller - som all annen litteratur som utgis her i landet. Så hjertelig takk! Dette liker vi!
Men han begår skivebom når han utpeker noen få norske samtidspoeter til alene å ha skylden for det han ser på som en tendens til hul estetisering i samtidslitteraturen, særlig med tanke på at han begynner sin artikkel i Vinduet med å hente sine argumenter fra Statistisk Sentralbyrås materiale, der han kan lese ut at ikke én av tusen nordmenn har oppgitt en diktsamling som sin sist leste bok. Jeg vil si at det er Wolds oppgave, som bokredaktør i Klassekampens Bokmagasin og i sitt øvrige virke, å bringe den mindre synlige litteraturen frem i lyset. Slik sett er han like mye ansvarlig som samtidspoetene for at salget og utlånsfrekvensen på poesi er forholdsvis lav.
Wold vingler også med pila når han setter lyrikken opp mot alle de andre sjangrene hva gjelder salgstall og utlån. I all beskjedenhet kan jeg her nevne at iallfall et par av diktsamlingene utgitt på mitt forlag, Kolon, i fjor solgte godt over en gjennomsnittlig roman. Dette gjelder også for flere av de andre poetene Bendik Wold nevner. Inger Elisabeth Hansens Nordisk Råds-nominerte samling «Trask» (Aschehoug 2003) kom i flere opplag i sin tid. Andre forfattere som Wold ikke nevner, men som har et stort publikum er Bertrand Besigye, Kolbein Falkeid og Stein Mehren.
En annen ting: Allerede den første delen av tittelen på Wolds essay, «Dikt som religionserstatning», inneholder en selvmotsigelse, for diktet er alltid virkelig for den som skriver det. Diktet erstatter ingenting. Diktet er; det lever og det fins. Og et dikt kan fanken meg aldri bli en kirke! Og når Wold skriver at norsk poesi er dominert av en gjeng med verdens- og livsfjerne skriftmetafysikere - slå den! - er det fristende å svare med samme mynt, nemlig at det er like mye livsfjernhet og bokstavtro i hans måte å analyser det estetiske feltet (som selvfølgelig står i forhold til alle andre felt) i samtiden på. Wold blir like blind i sine politiske ærend i lesningen av samtidspoesien som enkelte skjønnlitterære forfattere - lyrikere, romanforfattere og novellister - blir i sin orientering mot de enkelte verkenes språklighet. Og måtte det bare bli mer, ikke mindre, språkbevissthet i norsk litteratur!
Og om jeg nå skal gjøre et unntak å både kommentere et eget dikt og sette en karakter på tolkningen av det, så står Wold til Lite godt i sin behandling av «Blokkene om natten» (Synsverk, Kolon 2002): Når ble en leilighet i et blokkbygg i en drabantby sett på som en aristokratisk livsinnretning, Bendik Wold? Kan et liv i høyblokkene på Tveita sammenlignes med et liv på Slottet, selv om man bor aldri så høyt oppe i etasjene og att på til er så heldig å ha heis? Og, okei, Gud rakk vel aldri å bli verken sosialdemokrat eller AKP-Mler før han døde, men det står da visselig at jeget i diktet ikke stoler helt på at det kan være «Gud» som sprer denne snøens miskunn over drabanten.
Bendik Wold opprettholder i sin artikkel bare det gamle skismaet som er, og har vært, altfor rådende i norsk politisk offentlighet, nemlig det som bygger på fordommen om at det ikke går an å være kulturradikal og kristen, eller kulturradikal og samtidig orientert mot metafysiske skrifter langt tilbake i menneskehetens historie. For meg blir en politisk radikalisme som utelukker en forening av disse to måtene å være menneske i verden på altfor snever, for ikke å si livsinnskrenkende. En slik fastlåsthet i de ideologiske føringene resulterer i en lummer gutteromsradikalisme à la Wolds.
Jeg vil her sitere Dag Solstads svar på et spørsmål fra Jan H. Landro, i intervjuboken «Jeg er ikke ironisk. Samtaler med Dag Solstad» (Pax, 2001), om hvorvidt han er ateist eller ikke: «Jeg har aldri vært tradisjonell norsk kulturradikaler med oppgjør med kristendommen som en av mine fanesaker. Selv ikke i gymnastiden opplevde jeg det som spesielt viktig. Mange radikale mennesker i min generasjon hadde et veldig sterkt forhold til Øverland fordi han hadde skrevet «Kristendommen, den tiende landeplage» og slike ting. Jeg, derimot, leste Dostojevskij og Kierkegaard og ble radikal. Det har aldri vært viktig for meg å ta opp slike spørsmål, derfor har jeg kunnet ha et stille forhold til metafysikk og religion.»
Det er mye å lære av sjenerøsiteten som ligger i en slik uttalelse, og det ville kanskje også ha temmet noe av den innbitte skriftmetafysikken som enkelte kritikere leser ordet «Gud» med her til lands, spesielt «Gud» i dikt ser ut til å være en rød klut i øynene til de litterære ungoksene i Klassekampen.
©Klassekampen
Takk Susanne ;)
To Found Poems. Et fra Bendik Wolds artikkel, et med samtligte setninger som omhandler språket i de norske statsministrenes nyttårstaler 2000-2007.
I.
Poetene vi her
har med å
gjøre preker sjelden
politikk. Og hvorfor
skulle de? Poesien
lar seg uansett
ikke oversette til
andre diskurser. Diktets
suverenitet er absolutt
Ethvert forsøk på
begrepsliggjøring innebærer en
«reduksjon». Argumenter hører
politikken, journalistikken og
vitenskapene til. Derfor
skriver disse dikterne
sjelden eller aldri
essays. Kritiske innvendinger
lar man helst
stå ukommentert, slik
at offentligheten etter
hvert kommer til
å betvile avsenderens
intelligens
II.
Derfor må de
lære norsk, kjenne
vår kultur og
våre lover så
de kan delta
på like fot
med andre. Hva
slags holdninger og
verdier formidler vi
egentlig gjennom det
vi snakker om
måten vi oppfører
oss på gjennom
avisenes førstesider og
det som er
godtatt oppførsel og
språkbruk i mediene
Bendik svarer Opstad i dagens Klassekampen (and I continue to break copyright rules):
Diktning på tomgang
Klassekampen 15.06.2007
Bendik Wold bendik.wold@klassekampen.no
Poesien står i stampe på et stadium billedkunsten forlot for 40 år siden.
Det hyggelige med reaksjonene på «Dikt som religionserstatning» (Vinduet nr. 2/2007) er at de bekrefter så mange av artikkelens hypoteser. Steinar Opstad kvitterer forutsigbart med å forsøke å støte meg ut av det litterære feltet: I hans øyne er jeg ikke «litterat», snarere en «politisk arkitekt»; jeg har nemlig ingen «virkelig nærhet» til poesien (Klassekampen 8. juni). Men dermed serverer han bare nok et eksempel på den sterile innenfor/utenfor-dogmatikken jeg har kritisert samtidspoetene for: Forestillingen om at begreper, argumenter og alminnelig forstandsvirksomhet hører andre felter til, og at poesiens særmerke ligger i den radikale avvisningen av disse diskursene.
At nære allierte blir uthengt som agenter og kollaboratører, er et trekk vi kjenner igjen fra sektliknende grupperinger. Opstad avslører en tilsvarende paranoia når han tillegger meg «et kunst- og kultursyn à la Siv Jenssen». «Populist» er jeg visst forresten også, enda jeg de siste fem årene knapt har gjort annet enn å mase fra ymse norske avissider om betydningen av kunstnerisk autonomi (tvilere kan prøve et kjapt søk i Morgenbladet og Klassekampens arkiver). Hvor var Steinar Opstad og hans ukuelige antipopulisme da dette synspunktet ble utskjelt fra venstre til høyre som «elitistisk» og «kulturkonservativt»?
Opstad forsøker etter beste evne å tilbakeføre min kritikk av samtidspoesien til noe kjent - fortrinnsvis den gode, gamle debatten mellom modernister og realister. Det er en bekvemmelig dikotomi, for i så fall blir undertegnede tildelt rollen som en slags reinkarnert Georg Lukács med hammer, sigd, ungarsk statsrådpost og sans for «folkelighet, leservennlighet og umiddelbar forståelse»: «Det kan virke som [Wold] vil ha mer pølser og campingliv og slang i alle diktsamlinger som kommer ut i Norge,» lyder poetens resymé.
Som lesning av min Vinduet-artikkel er dette oppsiktsvekkende sjabert, særlig sett i lys av at Opstad villig vekk deler ut karakterer til sine egne fortolkere. Dette er nemlig ikke en diskusjon om «avansert» versus «folkelig» diktning, ei heller «språkkritikk» versus «muntlighet». Derimot forsøker jeg å etablere et skille mellom formalistisk og konseptualistisk poesi - mellom dikt som reduserer sin egen mening til et spørsmål om teknikk, og dikt som har tatt steget over i et «utvidet felt» (Rosalind Krauss). Jeg spør: Må institusjonell autonomi nødvendigvis medføre autonomi- estetikk? Kan man etter modell av moderne billedkunst tenke seg en generisk poesi; en diktning som ikke lenger dveler ved sjangerens spesifikke håndverk og tradisjon?
Derfor bommer også Marte Huke når hun uttaler at «det er litt småleg å ikkje late folk få halde på med [språkkritikk]» (Klassekampen 7. juni). Det er ikke snakk om å «forby» språkkritikken, men om i hegeliansk forstand å oppheve den. Huke mener vel ikke at billedkunsten «forbød» alle tidligere innsikter da den tok steget over i minimalisme, fluxus og popart på 1960-tallet?
Problemet med dagens poesi er at den står i stampe på et stadium tilsvarende billedkunstens 1959, da Frank Stella utstilte sine ensfargede stripemalerier ved Moma i New York. Den siste grensestein er plantet; man har kartlagt og fingransket hver minste krok av sjangerens egendefinerte «kompetanseområde». Men dermed forfaller også selvkritikken til en tom gest. Med mindre noen stikker hull på det hvite arket, billedlig eller bokstavelig talt, vil tomgangskjøringen snart forgifte hele poesimiljøet.
Marte Huke beskylder meg videre for å lese Steinar Opstads dikt «slik ein les når ein analyserer dikt på vidaregåaende skular», altså ut fra en holdning om at «diktet er ein kode». Men dette er å snu saken fullstendig på hodet: Om noen gjør diktet til en «kode», er det Huke og hennes kolleger, som kolporterer et litteratursyn hvor «flertydighet» forveksles med kvalitet. Poesien henviser leseren til evig eksegese, strengt underordnet de reglene diktet selv angir. Én av disse reglene er et absolutt forbud mot å peke på poesiens ideologiske betingelser, slik jeg har gjort i tilfellet Opstad.
I Danmark er denne diskusjonen kommet lenger. Forskere ved Syddansk Universitet, med Anne-Marie Mai og Anne Borup i spissen, har startet et felttog mot det de oppfatter som en «modernismekonstruksjon» i dansk litteratur (se for eksempel antologien «Modernismen til debat», 2005).
Borup påviser at diktere som Dan Turèll, Peter Laugesen og Klaus Høeck gjennomgående ignoreres i litteraturhistorieverkene - mest sannsynlig fordi de «ikke er inspirert av akademisk fransk skrifttenkning, men av amerikansk beat-lyrikk og europeisk avantgardekunst, som ikke skjelner absolutt mellom hverdagsrealisme og språklig aktivitet, men søker å forbinde disse». I motsetning til hopen av kanoniserte danske poeter betrakter de poesien som et «åpent felt», hvor «alle former og teknikker står til rådighet samtidig».
Anne Borups konklusjon er at hele litteraturhistorien må leses på nytt, med blikk for verker som ikke passer inn i modernismens monokultur. Initiativet er ikke mindre velkomment her hjemme. I så fall kunne én linje trekkes fra Kjell Heggelunds «Punkt . 8» og Helge Rykkja og Jan Erik Volds første utgivelser på Kommet Forlag, via Arild Nyquist og Karin Moe, til Kristine Næss' «Obladi» og Aasne Linnestås «Stanislaw. En forestilling». Dette er en diktning som boltrer seg i et mangfold av materialer og teknikker, og dermed hever stemmen til åpen protest mot formalismens påbud om «estetisk rensning».
Anslagene finnes altså. Men all den tid skriftmetafysikerne har den institusjonelle upper hand, skriver poesi-Norges svar på Andy Warhol fortsatt for skrivebordsskuffen.
©Klassekampen
En "poesi-Norges svar på Andy Warhol" som finner seg i å skrive for skrivebordsskuffen? Så er han ingen Andy Warhol.
Mer teksttyveri!
Oppgjør med modernismen
Klassekampen 16.06.2007
Av Karin Haugen karin.haugen@klassekampen.no
Det pågår en bevegelse for å åpne litteraturen, mener danske kritikere og akademikere. Den avgjørende diskusjonen om de siste førti års litteratur i Danmark, sier litteraturkritiker i Information, Tue Andersen Nexø.
Norske poeter burde legge av seg forestillingen om en ren diktning og begi seg ut i et åpent felt hvor de har alle teknikker til rådighet, foreslo Klassekampens bokredaktør Bendik Wold i gårsdagens avis.
Han har skapt debatt med sine påstander om at mainstreampoesien er lukket i et modernistisk ideal, og kan skylde seg selv for at den ikke blir lest.
Tue Andersen Nexø, litteraturkritiker i den danske avisa Information mener det finnes norske poeter, for eksempel Øyvind Rimbereid, som kan bøte på det Wold kritiserer i sin artikkel. Men Wolds kritikk av den modernistiske estetikken kjenner han igjen:
- Poetenes uttalelser som Wold viser til er jo voldsomt irriterende - de lukker seg om språket, og det synes jeg er så kjedelig. Jeg har ikke mye til overs for den type konkret poesi som også Monica Aasprong jobber med, hvor man behandler språket som noe fysisk og materielt.
- Avgjørende diskusjon Et klassisk eksempel på idealene i den modernistiske estetikken finnes hos den amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg, som ikke bare mente hver kunstart skulle ha en autonom - selvstendig - posisjon, men at det også skulle gjenspeile seg i virkemidlene man brukte, i en autonomiestetikk. Kunstartene måtte dyrke sine særegenheter, mente han, og advarte nærmest malere mot å male figurative elementer i sine bilder - det ville gi bildene en romlighet som hørte skulptursjangeren til.
På 1960-tallet, derimot, forsynte kunstnerne seg av alle sjangre. Den danske filmskaper, forfatter, sportsreporter m.m Jørgen Leth var del av den bevegelsen, og oppsummerer tida slik: «Åpenhet var et slagord for oss. Vi ville nedbryte grensene mellom kunstartene (...) og åpne feltet mellom kunst og virkelighet.» Og det er nettopp bevegelsen i kunstfeltet dagens poeter burde lære av, mener Wold.
Oppgjøret med den modernistiske estetikken som Wold tar til orde for, har lenge vært virksom i Danmark.
- Oppgjøret med modernismen er en av de avgjørende diskusjonene om de siste førti års litteratur i Danmark. Det er en bevegelse fra modernistisk autonomiestetikk - men dreier seg ikke bare om formspråk, også om forestillinger om jeg'et og forholdet mellom dikteren og samfunnet. Senest i år utga Niels Frank, tidligere rektor på Forfatterskolen og en innflytelsesrik dikter, boka «Alt andet er løgn», et totalangrep på modernistiske forestillinger - blant annet ideen om dikterjeget i ensom majestet og inderlighet - han vil se mer sosiale relasjoner, et situert jeg, som plasseres i en situasjon. Han er det mest teoretiske uttrykket for en bevegelse som pågår, sier Andersen Nexø.
Han nevner eksempler på poeter som i praksis inngår i samme feltet: Mette Moestrup, Lars Skinnebach, Lone Hørslev, Pia Juul - og på prosafeltet Claus Beck-Nielsen og Pablo Henrik Llambías.Seig modernisme - Det er tydelig at unge poeter i dag forstår seg selv i forhold til modernismeoppbruddet, sier Anne-Marie Mai.
Hun er del av en gruppe akademikere ved Syddansk Universitet som har argumentert for at det trengs et modernismeoppgjør, at det er et behov for å se på litteraturhistorien på ny.
- Modernismekonstruksjonene er seige, det er det store problem i dansk litteraturkritikk, at det er så vanskelig å komme ut av denne vante tankegangen. Det er morsomt å se at Jørgen Leth til og med i 2006 skriver i sin diktsamling: Jeg er trett av den sure modernisme. Man lengter etter en verdensvendt, åpen poesi, det er det det dreier seg om. Så jo, jeg kan godt følge resonnementet hos Wold - og jeg synes han tar opp problemer rundt oppbruddet som vi stadig befinner oss i, sier hun.
Likevel: Situasjonen er nok ikke helt sammenlignbar, mener Mai:
- Vi hadde en dominerende kulturradikal modernisme i Danmark, Norge hadde Profil-modernismen, som mer var et brudd med det tradisjonelle i norsk poesi. I Danmark reagerte man særlig mot at modernistisk poesi skulle være oppbyggelig og kulturradikal.
- Betyr det danske oppgjøret med modernismen at det ikke er så mange poeter som sysler med autonomiestetikk i Danmark?
- Noen gjør det - Pia Tafdrup skriver for eksempel symbolistisk orientert diktning, men det vi opplever i det nye årtusen er at lyrikken er så engasjert, poeter som Lars Skinnebach, Maja Lee Langvad eller Lone Hørslev, sier Anne-Marie Mai.Nye skrivemåter Tue Andersen Nexø mener striden ikke står mellom «eksperimentell» og «realistisk» litteratur:
- Da det startet for alvor på midten av 1960-tallet, med poeter som Peter Laugesen, Klaus Høeck og Kirsten Thorup som utfordret modernismen, handlet det blant annet om en ny muntlighet - men dette er ikke en diktning som ikke er formeksperimenterende. En poet som Høeck er ekstremt oppfinnsom formelt sett, de utviklet enormt mange måter å skrive på, sier Nexø.
Kanskje Andersen Nexø ser seg nødt til å understreke at poetene som tar oppgjør med modernismen ikke avviser eksperimenter i litteraturen fordi man med modernismens briller ser seg nødt til å velge? Den danske litteraturviteren Frits Andersen har vist til det han kaller en erkemodernistisk holdning: at man enten er estetisk eller politisk avantgarde.
- Hvorfor dreier debatter om dette seg alltid om formeksperimenterende litteratur er «bra» eller «dårlig»?
- Jeg tror det skjer hvis man ikke atskiller spørsmålet om diktningen er i ferd med å utvikle nye måter å beskrive samfunnet på fra salgstallene. Klaus Høeck, for eksempel, solgte ingenting de første årene, men kom opp med noe nytt og interessant. Derfor kan Wolds anslag om salgstallene og antallet lesere bære galt av sted - og det er ergerlig at han tillegger markedet så stor betydning.
- Bendik Wold ser en sammenheng mellom poesiens selvforskyldte subkultur og den modernistiske autonomiestetikken. Ser du noen sammenheng der?
- Både ja og nei. Jeg mener altså han tar feil når han tar utgangspunkt i det kvantitative - problemet er ikke hvem eller hvor mange som leser poesi, men hvem forfatterne prøver å snakke til. I det øyeblikket forfatterne skriver til en liten gruppe mennesker som i forveien har bestemt seg for at en viss estetikk er god, har man et problem.
- Men poetene som tar et oppgjør med modernismens estetikk - havner ikke de i samme problem?
- Jo - det kan godt være at et grunnleggende oppgjør med modernismen virker som en ny klisjé om 50 år. Men så har det skjedd noe spennende i den perioden, da, og så har man funnet noen nye måter å skrive god og tankevekkende litteratur på.
©Klassekampen
En riktig god & interessant kommentar fra Tue Andersen Nexø finnes nå å lese i Sandkassen.
Vil ha grenser
Klassekampen 19.06.2007
Av Karin Haugen karin.haugen@klassekampen.no
Poeten Niels Lyngsø forsvarer diktets egenart. Den muntlige poesien som går tett på journalistikken er mer problematisk enn den formorienterte, mener han.
Ingen leser lenger poesi - det kan poetene dels skylde seg selv for, de bidrar til å gjøre poesien høytidsstemt, hevdet Klassekampens bokredaktør Bendik Wold i siste nummer av tidsskriftet Vinduet.
Hans artikkel har skapt debatt - blant annet fordi han mener poetene begrenser seg selv til å utforske poesiens egenart - et stadium kunstfeltet har forlatt.
Den danske poeten Niels Lyngsø har, som Monica Aasprong i Norge, arbeidet med den visuelle presentasjonen av sine dikt. I diktsamlingen «Morfeus» er alle sidene er unummererte og bundet sammen med spiralrygg, slik at boka verken får begynnelse eller slutt. Slik nærmer diktene hans seg billedkunsten - likevel er han opptatt av å forsvare diktets egenart.
- Jeg mener kunsten må opprettholde sin autonomi, akkurat som jeg ikke liker at religion flyter ut over sin sfære, eller at politikken går ut over sine grenser. Jeg mener de forskjellige områdene i samfunnet har sine grenser.
Hinsides tradisjon - Et av Bendik Wolds poenger er at autonomi ikke innebærer at man må insistere på autonomiestetikk , men at poesien godt kan låne fra andre sjangre?
- Og der er jeg enig. Jeg har selv arbeidet med poesi som går hinsides en tradisjonell estetikk. Man kan se formen i «Morfeus» som et meget politisk prosjekt - i formvalget ligger det et utsagn om hvordan verden er eller kan være: den er labyrintisk, man må selv finne veien gjennom det. Men jeg mener poesien må ha en bevissthet om sitt medium. Det karakteristiske for poesien at den jobber med et materiale som også brukes til alt annet: språk. Mediene bruker språket, politikerne bruker språket. Hvis poesi har en utflytende grense vil den bare gli forskjellsløst inn i alt annet. Poesien må heller insistere på sin egenart - for eksempel at den foregår i språk, for eksempel at språket er formet i vers.
Lyngsø mener dessuten Wolds analyse er populistisk:
- Antall lesere er ikke et suksesskriterium. For å være like polemisk kan man vri på hans argument og si Eat shit - fifty thousand flies can't be wrong. Det er påfallende at Wold bruker en økonomisk metafor for å beskrive at poesien er i krise: Han snakker om hvor lavt sjangeren står i kurs. Men alt kan ikke underlegges markedskriterier.En liten revolusjon I lørdagens Klassekampen sa kritikere og akademikere i Danmark seg enig i Wolds analyse - modernismens estetikk er dominerende.
- Jeg er enig i at det finnes en stor modernistisk «mainstream-tradisjon», men det er et åpent spørsmål om den er enerådende.
Lyngsø, som har dreid seg mot en modernistisk estetikk i sin siste bok, tror heller ikke den skal få skylden for alt galt:
- Jeg mener muntlig poesi som stilistisk går tett på journalistikken har større problemer. Det er ikke noe kritisk potensial i en kronikk på vers. De poetene forplikter seg ikke en gang til å argumentere skikkelig, noe de måtte ha gjort dersom de skrev en kronikk, og ikke bare i en mellomform. Da tror jeg et dikt som insisterer på å være dikt i kraft av sitt formspråk har mye større potensial for å få folk til å tenke annerledes, og lage en liten revolusjon i folks hoder.
©Klassekampen
Siden sist har debatten fortsatt & fortsatt. Noen flere interessante innlegg har kommet, men jeg har ikke orket å fortsette med å oppdatere her (jeg er ikke Klassekampens webmaster), og nå har jeg falt av debatten fullstendig, selv om det går rykter om at Bendik Wold har kommet med et nytt svar, hvor han hevder at Gunnar Wærness lider av "folkeforakt". Dette er i ferd med å bli en laaaaaaaaang agurk.
Som jeg også skrev som kommentar til Tues seneste indlæg i debatten på sin blog, så synes jeg faktisk, at Wold ser ud til at overdramatisere sin kritik. For det første ved at koblingen mellem den historiske del og den norske samtidslyrik er en smule søgt og står lidt svagt i en ellers langt hen ad vejen gennemargumenteret artikel. For det andet ved at han slet ikke nævner Mallarmé, dvs. er det ikke bare at koge suppe på noget, som man har diskuteret mange gange før? For det tredje ved at man kan diskutere, om lyrikken ikke er i en slags krise i al almindelighed, og at det ikke skyldes den norske lyriks særegenhed, men nogle andre forhold, som han ikke nævner. I DK har vi fx haft en form for opgør med en autonom æstetik inden for lyrikken, men det betyder ikke, at lyrikken ikke er mindst i lige så meget krise, som den tilsyneladende er i Norge. Det kunne tyde på, at Wolds kritik ikke rigtig rammer rigtigt, hvad årsagerne til krisen angår.
Post a Comment